Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 12 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 12 (Sune)

I kapittel 12 av Ingvar Ambjørnsens «Reiser i det skjulte» møter Sune en kvinne som jobber på Asylet, et senter for asylsøkere.

Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 12 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 12. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte er en spenningsroman av Ingvar Ambjørnsen som skrives i realtid. Du finner den kun her på Boktips! Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Nå har vi kommet til kapittel 12, der Sune er forteller. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell. Nå møter han en kvinne som jobber på Asylet, et senter for asylsøkere.

Kapittel 12 (Sune)

Det regner. Fjorden ligger grå og stille, og vannet fra himmelen faller med en lav, vislende lyd som drukner når Maria drar i gang påhengsmotoren. Det er Erik som har bilen i dag, og som bringer ungene til barnehagen som kommer til å holde stengt fra og med neste uke. Hun legger kursen skrått ut til midten av fjorden, så får vi hjelp av tidevannssuget helt inn til havna i Varangsvik. Jeg sitter på den midterste tofta og røyker. Det er kaldt og fint, og vått og grått, jeg kan det der med å kle meg etter været. Liker meg dessuten på denne kanten av landet. Skjebnen har gitt meg gode kort i det siste. Nå gjelder det bare å bli kvitt Byde, så har jeg den reneste velsignelsen foran meg i noen uker, kanskje lenger.

Når vi nærmer oss land, er det som de tunge murbygningene på Asylet trer frem fra den mørke granskogen oppe i åsen. C-avdelingen er en ren ruin. Tre etasjer nederlag. Alle vinduer kastet ut av ungdom med særlig virketrang. Resten har tiden og naturen tatt seg av. Det vokser bjerk og selje i takrennene. A- og B-bygget er heller ikke noe for øyet, men er pusset opp innvendig for statlige midler etter at Varangsvik psykiatriske sykehus ble omdannet til midlertidig bolig for folk som kom langveisfra.

Byråkratene døpte det Heimdal. De fleste andre sa og sier Asylet. I glansperioden dro gode gamle Skute inn tre tusen fem hundre kroner per seng hver natt. De to treetasjes murgigantene var smekk fulle. Det samme var Victoria Hotell nede i sentrum. Som Stein Kristian Skute også eier. Nå er alt roligere. Nå sitter femti–seksti mann fra Somalia og Afghanistan i de gigantiske oppholdsrommene, og glor på tv. Forsøker å lære norsk etter korona-metoden. Kjent tema på alle kanaler.

Jeg går foran i baugen, og tar imot når Maria kommer inn til brygga. Hopper i land, og gjør fast båten. Den vanlige gjengen med mørkhårede unge menn i Adidas og Nike er ikke å se. Nesten ingen andre heller. På torget henger et par kjerringer over hvert sitt sykkelstyre, mens de lar kverna gå. Den ene av dem vinker til oss, rettere sagt til Maria. Hun vinker tilbake.

– Vi har tid til en kopp kaffe, sier hun. – Bakken holder oppe.
Det er så mildt at vi kan sitte ute. Bakken har en gammel grønn- og hvitstripet baldakin som har gått i vranglås, den gir ly til alle årstider. Klokken er kvart over elleve. Maria har mellomvakt. Jeg tørker vannet av en plaststol, og setter meg. Hun går opp trappen med lette steg, så hører jeg lyden av bjella når hun åpner døren.

De to kvinnene har syklet hver til sitt. Torget ligger øde i det lette regnet. På den andre siden ligger Victoria Hotell med små sorte vindusruter i begge etasjene. Ikke et lys noe sted. Det er så stille. Det er som om svartedauden har dratt forbi.

Maria kommer ut med en asjett med to wienerbrød. Begynner å fingre med mobilen. Ei ungjente følger henne med et par krus og en halv liters termos.

Jeg skjenker i til oss. – Noe nytt?
Hun legger mobilen tilbake i vesken. – Nei. Ingen ting. Jo. Snuten kommer innom en eller annen gang i løpet av dagen for å ta en prat med oss. Hun drikker av den varme kaffen. – Det som gjør at jeg er så jævla bekymret, er at det ikke …
– Skjer noe som helst her, sier jeg. – Det finnes ikke en eneste grunn til at et par mann skulle gå inn i den garderoben og ta henne med seg.
– Nei. Nettopp. Og selvsagt har du rett. Jovan må nok gjøre regning med å bli snudd på hue, og bli undersøkt både framme og bak.
– Hva sier han selv?
– Jeg har ikke snakket med ham. Men Vigdis sier at han har et slags alibi. Jeg vet ikke.

Til det sier jeg ingen ting. Men jeg tenker jo at dersom han ikke en gang har fikset seg et alibi må han ha fått Alzheimers siden sist. Et «slags» alibi? Hva er det? Det er forresten det samme for meg. Dette er de andres verden. Om et par dager er jeg i min egen, og da drar jeg opp stigen etter meg.