Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 13 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 13 (Sune)

I kapittel 13 av Ingvar Ambjørnsens «Reiser i det skjulte» følger vi Sunes synspunkt.

Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 13 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 13. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte er en spenningsroman av Ingvar Ambjørnsen som skrives i realtid. Du finner den kun her på Boktips! Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I kapittel 13 er Sune forteller. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell. Nå er han inne på «Asylet».

Kapittel 13 (Sune)

Vi tar den bratte stien opp gjennom skogen. Den er en snarvei for folk med god form. Sånne som Maria og meg. Av og til kan vi se asfaltveien mellom trærne. En og annen bil på vei opp eller ned. Vi går gjennom gammel skog. Mest gran, men også klynger av storvokst furu. Vi skremmer opp ei røy, hun skjærer klaprende innover underskogen.

Når vi kommer helt opp på parkeringsplassen mellom avdeling A og B, kan jeg se at forfallet har gått et skritt videre med fasadene på de gamle byggene. Den opprinnelige grågrønne malingen flakker av, slik at fukt og alger slipper til. Lange render med rust nedover veggene fra de halvt oppløste takrennene. Det er jernbøylene som bærer sinkrennene som går i oppløsning. Men fra de store gammeldagse vinduene stråler et hardt lys ut i den halvmørke dagen. Bevegelige skygger og silhuetter bak glasset. Maria sikter i retning avdeling B, der administrasjonen befinner seg. Jeg holder henne tilbake.
Sier: – Jeg må ned på verkstedet. Og jeg kommer ikke opp etterpå.
Hun smiler. – Snuten? De bryr seg nok ikke med deg, Sune. Knapt noen andre heller.

Jeg svarer ikke noe på det.
Vi blir stående og se på hverandre i noen sekunder. Hun er vakker.
– Ta båten, sier hun så. – Jeg får Erik til å komme og hente meg med bilen når jeg er ferdig for kvelden. Jeg liker uansett ikke å bale med båten når det er mørkt. Været skal bli dårligere også.
– Fint, sier jeg. – Da gjør vi det sånn.

Så går jeg ned langs veggen på B-avdelingen, mot C som ligger på tvers av de to andre bygningene nederst i skrenten over den gamle villabebyggelsen. Bakken er glatt og sleip, og dekket av kvist og søppel. Jernskrot. Hovedinngangen på den nedlagte avdeling C, står åpen. Den høyre delen av dobbeltdøren ligger i grusen i oppkjørselen. Den andre delen henger og slenger i det øverste hengslet. Jeg kan høre vinden, og gnisningen av metall mot metall.

Når jeg kommer inn i den store hallen, der korridorene strekker seg inn i bygget til høyre og venstre, blir jeg stående for å venne øynene mine til mørket. Den metalliske gnisningen avløses av lyden av dryppende vann. Det er naturen som sildrer ned gjennom etasjene fra det ødelagte taket. Jeg blir sentimental og poetisk, og tenker på alle de tårene som har blitt felt innenfor disse veggene opp gjennom årene. Folk i belter og reimer. Glattceller.

Bjarte og jeg fant en gang ei tvangstrøye i et gammelt bøttekott oppe i tredje etasje. Vi tok den med som en advarsel til Byde, som ikke var i det humoristiske hjørnet akkurat den dagen. Nå går jeg rett frem, og tar den brede trappen ned i kjelleren der svømmebassenget ligger. Midtveis i trappen hører jeg stemmer. Stopper. Setter meg på huk. Lytter med en hånd bak hvert øre. Ja. Hvisking. Farsi? Kanskje. Jeg reiser meg, og går forsiktig ned trappen, og inn i det store rommet.

Et tomt basseng, sminket av murpuss som har falt ned fra taket langt der oppe. Noen har moret seg med å kaste en stålampe og en gammel kontorstol ned på bunnen under stupebrettet. Det eneste lyset kommer inn gjennom en flat vindusrekke langt oppe på veggen. Det sitter et par duer der oppe, de kurrer og kjenner litt på driftene. Hviskingen har opphørt. To mørke skikkelser sitter sammenkrøpet på den nederste av de tre tribunebenkene borte ved nødutgangen. En glo, og lukten av marihuana. Jeg går bort til dem. Guttunger. De er redde. Store, sorte øyne. De smiler prøvende, og den ene tar jointen fra den andre, og rekker den mot meg. Jeg rister på hodet, jeg sier: – Jovan?
De rister samstemt på hodene. – Ikke vite Jovan.
Ikke vite noe om noe, tenker jeg. Best sånn. Jeg sier farvel på mitt bakvendte arabisk, de gir meg tommelen opp, og mumler noe i halvmørket, de også.
Så går jeg inn i den tomme garderoben, og tar trappen en halv etasje opp.
Stopper.
Lytter.
Ikke en lyd.
Døren til verkstedet er låst. Jeg banker forsiktig. Så litt hardere.
Ingen reaksjon.

Jeg går ned gangen forbi toalettene, og ut bakdøren. Under meg kan jeg se ned på takene på den øverste rekken av villaer. Vinden feier røyken fra ei pipe opp mellom granleggene; det dufter brent bjerkeved. Når jeg åler meg bortover langs husveggen, må jeg være nøye med hvor jeg plasserer føttene. Hvem faen har bygget disse gigantene så langt ut på skrenten? Borte ved vindusrekken blir det bedre. Her er solid fjell og hardtrampet jord.

Jeg stryker hånden over den møkkete ruta og titter inn.
Det er noen som har knust verkstedet til Jovan Milankovic.