Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 64 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 64 (Renate)

Panikken pisker pulsen

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 64 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 64. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 64 (Renate): Panikken pisker pulsen

Jeg våkner med hjertet i halsen. Det føles sånn. Jeg får ikke puste. River av meg dyna og setter meg på sengekanten. Lener meg fremover og hyperventilerer. Jeg må ha en puls på to hundre og femti. Reiser meg og begynner å gå frem og tilbake uten hensikt eller mening. Bruddstykker av en drøm blafrer for et indre blikk, og jeg fylles av en intens uhyggestemning.

Først er det det store maleriet av skagensmaleren Michael Ancher som dukker opp i forskjellige varianter. «Den druknede». Den døde fiskeren som kameratene har bragt hjem og lagt dryppende våt på kjøkkenbordet. Det er kjørt. De får han ikke tilbake til livet. De har gitt opp. Enken. Barna. Selve stemningen av sorg og oppgitthet som hviler i rommet.

Så skapes maleriet om til film, og går samtidig over i nåtid. Min far som iført en blodflekket legefrakk står bøyd over liket og river og sliter i det, mens fem–seks mann holder den døde på plass. Som nå slett ikke er død, men kjemper for å slippe løs. Han sparker og slår rundt seg, men de holder ham nede under min fars veldige hender. Det lukter brent hår, og nå styrter jeg gjennom gresset og river opp døren til utedoen, der fluene står som en bevegelig, sort vegg.

Jeg står opp, får et voldsomt gråteanfall, og snubler gjennom rommene og ut på trappen. Det er som om gråten og den friske sommernattluften åpner luftveiene igjen. Skyver hjertet ned og på plass. Men panikken pisker ennå pulsen, og det svimler for meg når jeg forsøker å reise meg.

Jeg blir sittende med hodet i hendene og telle til hundre. Og hundre til. Og enda hundre. Jeg vet ikke hva klokken er, men over fjorden ligger en blå dis. Ikke en båt. Ikke et menneske. Nede i villaen er alle lys slukket. Men på den andre siden av fjorden er et lys tent i et av rommene i huset til Maria og Erik.

Jeg teller langsomt til hundre igjen, og så reiser jeg meg og går inn og henter telefonen. Setter meg igjen på trammen, og finner frem til det nummeret Maria har gitt meg. Det andre på listen.

Taster: «Kan du ringe meg når du våkner?»
Angrer med det samme. Dette kunne jeg ha fikset selv. Burde jeg ha håndtert selv. Det var et panikkanfall. Ja vel. Du har hatt noen slike før. Du har alltid klart deg. Nå viser du deg som en idiot som ikke kan turnere den tilværelsen du selv har valgt.

Og farer sammen når Nokiaen begynner å ringe i hånden min. Holder på å kaste den fra meg i gresset. Famler og roter. Hvordan var det egentlig man åpnet for en samtale på disse gamle dingsene fra et annet årtusen?

Så: – Hallo?
– Jeg beklager, sier jeg. – Det var ikke meningen å vekke deg! Jeg tenkte …
– Det gjør ikke noe. Jeg var våken. Har det skjedd noe?
– Nei, nei …
– Slutt, da! Hold opp. Jeg hører jo at du ikke er helt i vater.
– En overreaksjon. Jeg fikk et panikkanfall av et eller annet slag.

Og jeg merker det jo. At bare å uttale ordet «panikkanfall» setter faenskapet i gang igjen.
– Vet du hva, jeg kommer over. Klokken er ikke mer enn kvart på to. Jeg har seinvakt i morgen. Det er derfor jeg sitter oppe og leser.
– Nei, ikke tale om! Det var absolutt ikke det jeg hadde i tankene! Det går bedre nå, jeg ville bare ha en liten prat.
– Sett over noe tevann!
Så bryter hun forbindelsen.

Skammer jeg meg? Nei. Jeg gleder meg til å se Maria. Jeg vil sitte sammen med Maria på kjøkkenet mitt. Jeg gleder meg faktisk veldig til å sitte sammen med Maria på kjøkkenet mitt. Jeg har fått en venninne som gjennomskuer meg. Man har egentlig ikke noe liv før man har minst én venninne som gjennomskuer en. Som vet at du mener «kom» når du sier «bli der du er».

Hun ror. Starter ikke opp påhengsmotoren, men griper årene og ror snorrett over fjorden. Bare synet av henne virker beroligende på meg. Jeg står i kjøkkenvinduet og ser henne komme mens den gamle vannkokeren buldrer bak ryggen min.

Jeg kutter ut høflighetstullet. Det er ingen ting som er for galt. Jeg er ikke lei meg for at jeg tuller med tiden hennes. Jeg er sjeleglad for å se henne. Det sier jeg. I gamledager ville jeg ha hengt meg rundt halsen hennes og presset henne mot meg. Det sier jeg ikke.

Vi drikker urtete med honning, og snakker om panikkangst og redsel over å være til i verden. Være fanget i en lunefull kropp. I besittelse av en hjerne som tar en med på de underligste turer.

Maria nevner det ikke med et ord, men jeg vet jo at hun jobbet på asylet den gang det virkelig var et asyl. Før det ble en oppbevaringsanstalt for asylanter. Hun kan nerver, men røper ikke om hun har vært på sirkus selv.

Jeg forteller om drømmen jeg hadde. Om det digre maleriet av den druknede som Michael Ancher malte en gang på attenhundretallet. Det som henger i et galleri på Skagen.

– Jeg vet det, sier hun. – Jeg har vært der. To ganger. Det er voldsomt gripende. Man gråter når man står der og betrakter det. Det skjer helt automatisk.

En død mann på et bord, tenker jeg. En mann som ligger på et bord og dør. Nåtid.
Det sier jeg ikke.
– Fortell meg om Lotte, sier Maria. – Jeg mener det. Gjør et forsøk. Når ble Lotte borte for deg?
Da kommer skredet. Lavinen.