Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 65 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 65 (Sune)

Dobbeltsvensken vender tilbake

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 65 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 65. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 65 (Sune): Dobbeltsvensken vender tilbake

Det går en halv time. En time. Persson-Larsson dukker ikke opp. Jeg prøver å bli kvitt Byde, ved å antyde at jeg sponser en taxi, men jeg må være forsiktig. Han er stein som et grustak, dessuten trassig. Setter jeg ham under press vil han klore seg fast. Jeg vet hva han vil. Han vil ned under dekk og sove. Kanskje grave litt i rotet etter det brennevinet som sannsynligvis finnes der nede. Det er helt uaktuelt. Da blir vi ikke kvitt ham. Da kommer Bjarte til å heise meg opp i masta etter testiklene i morgen tidlig.

Også Oda Juvik later til å ha en plan. Jeg antar at den planen også innebefatter en tur under dekk, og det er naturligvis litt mer fristende. Hun maler som en katt etter den gode marihuanaen, og er myk og deilig. Men Persson-Larsson er altså i løypa et sted, og når han kommer kan jeg ikke ha hodet mellom beina hennes. Da må jeg være våken og skjerpa, for det er det som lønner seg når det gjelder kameratslig samvær med den karen. Han er en lur gammel giftblander.

Saken løser seg ved at Byde til slutt sovner på dekk. Vi slenger over ham en presenning, og går opp i styrhuset. Det er ikke tid til noe forspill eller utenomsnakk. Vi river av hverandre klærne, og mens tungen hennes roter rundt i munnen min, kan jeg over skulderen hennes se Maria ro båten over fjorden lenger ute.

Og i samme øyeblikk kommer den litt slitte varebilen til Persson-Larsson til syne borte ved siloen. Vi ler og småbanner og kler på oss igjen. Hun legger hånden på underarmen min. – Vent! Kanskje han har lyst til å bli med?

– Persson-Larsson? Ja, det skulle ikke forundre meg.
– Persson-Larsson? Han heter ikke det?
– Jeg drar på meg genseren. – Lang story. Han heter Clas Persson. Sonet en dom på et par år i Gøteborg. Rømte etter halv soning, og kom seg til Danmark med falske papirer. Gøran Larsson heter han nå. Pent arbeid, så da han gikk på en smell i Odense litt senere det året, ble han sittende i åtte måneder der nede som nettopp Gøran Larsson. Det var sånn han ble hetende Persson-Larsson. Og hør nå her: Det som skjer nå er ikke illegalt eller ulovlig, det vil si … Bare litt. Det jeg mener er at dette handler om lovlige legemidler som skal brukes på byggeplassene til Stein Kristian Skute ute i havet. Lager du så mye som to sekunder radio av dette …

– Slapp av! Jeg hadde ikke en gang tenkt å lage opptak av oss to nå. Faen heller Sune, jeg er ikke på jobb, og jeg er på din side. I det minste til jeg får sjekket ut hva slags type denne dobbeltsvensken er.

– Du får holde deg i bakgrunnen til jeg har fått varmet ham opp. Han er litt skvetten av seg så seint på kvelden. Bli her foreløpig.

Jeg gidder ikke å forklare at det er Bjarte som er skvetten. Det kan jo være det samme for henne.

Persson-Larsson står utenfor bilen og røyker når jeg slipper meg ned på kaia. Han forklarer ikke hvorfor han er så sein, og jeg spør ikke heller. Han er i dårlig humør. Ingen vits i å vekke bikkja i ham. Vi går raskt gjennom leveringslistene, og sjauer kartongene ut på asfalten. Alt mulig, fra valium og insulin, til midler mot tynnskit og tannsmerte. Og alt som har med sår og småskader å gjøre. Snekkerne til Stein skader seg i et sett hele tiden.

– Bare en liten ting, Sune. Før vi hiver sakene om bord. Jeg vet at det er Bjarte jeg bør ta, men nå er det nå en gang deg som står her. Du får bare bringe det videre. Å komme med slike spesialordre mens jeg er underveis, er noe dere bare ikke gjør. Så altså: Aldri mer! Var det klart?

– Høres greit ut, sier jeg. – Har du sakene?
Han holder opp en liten plastboks som det har vært B-vitaminer i. – Under én forutsetning, Sune.
– Jeg skjønner det, sier jeg. – En nitti på strømpelesten. Bred som ei låvedør. Gjennomtrent. Cirka hundreogtyve kilo, pluss–minus ti. Ingen sykdommer som jeg vet om. Hadde det vært noe med hjertet, ville han ha tatt livet av seg i et treningsstudio for lenge siden.
– I helvete! Milankovic?
– Vi må være helt sikre på at han sover et par timer.
– Ok. I denne boksen ligger det to kapsler. Jeg har pakket dem selv. Én bør holde. Selv for en mann som han. Men du må få den i ham før han har fått kjørt i seg noe særlig mer enn ei flaske sprit. Ellers kan det bli skikkelig kladdeføre for ham. Skjønner? Får du ikke det til, så la det heller være. Og jeg har selvfølgelig aldri gitt deg denne.

– Det skulle det vel i grunnen ikke være nødvendig å svare på, sier jeg, og har allerede planlagt å gi Jovan Milankovic begge kapslene. Jeg har drukket med Jovan før. Det har ikke Persson-Larsson. Jeg stikker plastesken i lomma, og vinker ned Oda Juvik. Hvis dobbeltsvensken blir sur, viser han det ikke. Vi lemper kartongene om bord, og jeg gir henne nøkkelen til skipets indre gemakker.

– Jeg er tilbake om en time. Maks. Bare la alt stå. Jeg skal ta meg av det etterpå.
– Etterpå?
– Ja, etterpå.

Så går jeg om bord og river presenningen av Byde.
– Taxien er klar!