Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 66 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 66 (Renate)

Festningen slår sprekker

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 66 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 66. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 66 (Renate): Festningen slår sprekker

Det var mye på en gang, sier Maria. – Litt som å tømme noen hundre puslespillbiter ut på bordet i en diger haug. Skal vi prøve å få litt orden på dette?

– Jeg beklager, sier jeg gjennom snørr og tårer. Reiser meg opp. Snyter meg. Kaldt vann fra springen i ansiktet. – Det ble bare rot.
– Det blir bare rot når noen tar livet av seg, Renate. Jeg har to selvmord i min egen familie. Var det du som fant henne?
– Ja. Det var i 2011. Hun var enogtjue år gammel.
– Og du var alene?
– Ja. Langt faenivold oppe i de värmlandske skogene.
– Ja, du sa det, men hvorfor hadde du ikke tatt med deg … Hvis du hadde en mistanke …

– Fordi han hadde latt meg være alene i et tiår allerede. Erling var ikke en jeg kunne regne med lenger. Han var høflig, men uinteressert. Han kunne ikke vekkes ved at jeg fortale om fornemmelser og dårlige drømmer. Vel. Akkurat det spiller ingen rolle. Det gjorde det lettere for meg å bryte opp.

– Dop? Depresjon. Lotte, mener jeg?
– Den vanlige regla. Ut og inn og to skritt frem og ti tilbake. Det er ikke der det ligger.
– Ok. Si fra dersom du vil ta meg med dit da? Der det ligger.
Jeg tenker meg om et øyeblikk. Så sier jeg: – Det ligger på Jylland et sted. Ikke så langt fra Ringkøbing.

De brune øynene hennes studerer meg.
Jeg har lyst på en røyk. Jeg har aldri røykt, men nå skulle jeg gjerne ha hatt en sigarett. Jeg aner ikke hvorfor.

Jeg sier: – Der ligger det en liten idyll. En vakker plass på jorden.
– Et sommerhus?
– En liten gård. Den tilhørte mine besteforeldre, og jeg var der ofte som barn. Og svært gjerne.
– Så du er halvt dansk.

– Halvt dansk, halvt tysk. Husum for de tyske anene, og Dahl for de danske. Da de gamle, døde arvet mor det hele. Vi beholdt våningshuset og hagen, mens jorden og uthusene ble forpaktet bort. Det var et nært vennskap mellom mine besteforeldre og eierne av de omliggende gårdene. Alt ble holdt som før. En idyll, som sagt. Du kan tenke deg. Dansk bondeland. Bugnende åkre. Kyr. Kattunger i gresset. Da jeg var jentunge … Det å dra dit var som å komme til det paradiset jeg hadde hørt om på søndagsskolen. Og da de gamle var borte, brukte vi det som sommersted. Som sagt: Gården ble drevet som før, og mine foreldre er av det nevenyttige slaget. Huset og hagen står like fint i dag som den gang. Det tror jeg nok i det minste.

– Du har ikke vært der på en stund, sier Maria. – Hva skjedde?
Så husker jeg det plutselig. Hvorfor vi dro fra henne. Sånn tenker jeg. At vi dro fra henne.
– Erling fikk en jobb på Island den sommeren, sier jeg. – Det var i 2001. Jeg hadde aldri vært der oppe, og det fulgte en leilighet i Reykjavik med jobben. Vi skulle bo der oppe hele juli, og det var fristende med barnefri. Vi planla å leie en bil og utforske øya på Erlings fritid. Jeg hadde tenkt å lære meg litt av språket, kan jeg huske. Herregud, hadde jeg bare tatt jentungen med meg …

– Men så sendte du henne til det danske paradiset i stedet?
– Jeg hadde absolutt ingen grunn til ikke å gjøre det. Hun var et rolig barn, og hun elsket både stedet og sine besteforeldre. Det var ingen andre barn der, men dyr av alle slag. Ender og gjess. Høns. Det var virkelig …
– Et paradis.
– Hun var elleve år den sommeren.
– Så gammel som Nika er nå.
– Ja, sier jeg. – Hun var akkurat så gammel som Nika er nå. Det kan hende at det er det som … At jeg har vært så heldig å få tid med deg og Nika her oppe nå i den siste tiden.
– At det er det som har rotet opp i noe gammelt …
– Nei, nei, nå må du ikke misforstå. Jeg har dratt hit blant annet fordi jeg er meg ytterst bevisst hva som skjedde. Det burde ikke være noe som helst som skulle overrumple meg.

– Nei, jeg skjønner det, sier Maria. – Men likevel var det det som skjedde. Var det ikke? Det var noe som overrumplet deg. Det skjedde nå i natt. Du var ikke så sterk som du trodde. Ikke sant?
– Da mor og far vendte tilbake til Oslo i begynnelsen av august, hadde de med seg et annet barn enn det de hadde tatt med seg til Danmark, sier jeg. – Og den ungen jeg sendte med dem så jeg aldri igjen.

Det blir stille en stund.
Så sier Maria. – Kjære deg, Renate. Er det… Er det sånn som jeg tenker nå? Var det det som skjedde? Faren din?
– Nei, sier jeg. – Det er ikke slik du tror og tenker. Men, ja. Det var faren min. Og den helvetes moren min også.