Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 67 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 67 (Sune)

Byde peker og forklarer

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 67 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 67. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 67 (Sune): Byde peker og forklarer

Jeg setter meg i baksetet. Jeg vil ha Byde foran meg. Det virker som det er det samme for Persson-Larsson. Klokken er kvart over to. Ikke et menneske ute i gatene. Nesten alle lys slukket.

Byde surt: – Så et fremmed kvinnfolk er greit? Men å gi husrom til en gammel kompis, det blir liksom litt for mye.
– Hold kjeft, sier jeg. – Nå kjører vi deg hjem til senga di. Den du får låne gratis av Stein. Dessuten er du ikke en gammel kompis, men en gammel plageånd. Det er omtrent sånn det ligger an. Da vi var kompiser, var du en annen mann.

Jeg tenker: Og det var du selv, også.

Persson-Larsson kremter og spytter et tobakksfjon. – Vet du i det minste hvor disse polakkjævlene holdt på da det skjedde? Hvor i huset de jobba?
– Jeg tenkte vi kunne begynne med vaskerommet, sier jeg. – Siden det var der Jovan hadde lagt fra seg drillen.

Det jeg ikke sier, er at jeg hele tiden har gått ut fra at det var der de holdt på. Plutselig innser jeg at jeg ikke har peiling, og at jeg har bedt en allerede amper mann om å hjelpe meg med en mildt sagt diffus jobb. Midt på natten. Han har flere timer hjem.

Byde snur seg og legger hodet på skakke. Smiler ufordragelig.
Javel.

Parkeringsplassen ligger øde. De store bygningene ruver som fjell i mørket. Bare utelysene er tent. Når Persson-Larsson stopper helt fremme ved trappen til avdeling B, lener jeg meg frem og sier at han bare kan dra hjem. Han er ikke vond å be. Byde smetter bemerkelsesverdig kjapt ut av bilen uten å ta farvel med noen, men han har ikke sjans. Jeg tar han igjen før han har fått nøkkelen opp av lomma. Holder ham i en skruestikke. Svensken har ikke tenkt å blande seg. Jeg hører han snu bilen og gi gass bak meg.

– Lås opp og vis vei, hvisker jeg i øret på Byde. – Var du her? Er det virkelig sant?

Det lukter rengjøringsmidler i korridoren. Og noe jeg ikke kan definere. Gammelt hus, kanskje. Ulykke. Krig. Galskap. Skadet menneskeliv. Vi hører stemmer. Når vi passerer den åpne døren til et felleskjøkken, stirrer de stumt på oss. Vi går gjennom hele bygget, og ned trappen til kjelleretasjen.

Byde åpner en branndør. Vi kommer inn i en ny korridor, men her er alt ribbet og umalt som i en bunker. Inn til høyre ligger et stort rom med et bordtennisbord, noen stoler og et knust tv-apparat.

– Tok du med deg noe av den krydderblandingen, Sune?
Han er kjekkas igjen nå. Jeg lar han være det. Gir han posen med grønt, og papir og fyr. Han setter seg øyeblikkelig ned ved bordtennisbordet, og gir seg til å lage en rakett.

– Ja, gamle Byde var her da det skjedde. Ikke den natten, da var jeg i Ålesund, men i dagene før og etter. Jeg hadde fått en skade ute på Skjæret, og hadde litt landlov i den anledning. I praksis ble det å henge en god del her på huset, siden jeg ikke var helt i form, og dessuten temmelig blakk. Slik min livsskjebne tydeligvis må være for at Vårherre skal være fornøyd. Det hendte jeg hjalp polakkene med litt småplukk også, så jeg vet godt hvor de jobba den uka.

– Ja vel. Hva var det for slags småplukk?

Han vifter irritert med venstre hånd, og tenner jointen med Zippoen min.

– Ikke bland kortene her nå, Sune. Uka før hadde de hatt en lekkasje i dusjrommet som ligger omtrent rett over hue på oss, her vi sitter nå. I rommet innafor dette befant de store fryserne seg, fra den gang gærningene bebodde huset. Jævla digre greier. Så svære at folk fra bygda leide plass der. Dette var jo i tida før det var vanlig at folk hadde frysere hjemme. Nok om det. Vannet seig rett gjennom det forbannade morkne taket, og kortslutta hele faenskapet. Og ødela golv og vegger. Diger jobb for Balek og Donat. Masse penger fra forsikringsselskapet, og onkel Skrue ute i havet. Gud vet. Kanskje var det polakkene som lot vannet renne der oppe, det er selvsagt ikke noen beskyldning jeg kommer med. Bare en liten mistanke som jeg leker meg litt med, sånn for moro skyld.

Jeg går ut i korridoren igjen. Døren til naborommet står åpen. Det er tomt. Veggene er malt hvite, og det er lagt nytt gulv. Ikke laminat, men skikkelig tregulv.

Bak meg kommer Byde, hostende og harkende. – Som du ser var de flinke gutter. Nøyaktige og ordentlige. De gamle fryserommene ble revet og fjerna, det var bare noe gammelt ræl som hadde gått ut på dato for lenge siden. Alt av ledninger og rør var av førkrigsmodell, og da snakker jeg første verdenskrig, og …

– Hva er det som ligger oppunder taket der, sier jeg, og myser i mørket.

Byde knipser en bryter, og det rasler i lysrørene, før hele rommet ligger badet i et hvitt, hardt lys.

– Taket? Byde bruker jointen som pekestokk, og forklarer. – Der ligger den nye elektroen. Alle ledningene pakket pent inn. Det var et jævla rot. Nytt og gammelt i skjønn forening, og alt kliss klass og kortslutta. Livsfarlig, selvfølgelig.

– Men hadde gutta autorisasjon for den slags, da?

– Erru gæren? De var reine sirkusartister når det gjaldt snekker og mur og vann og kloakk, men de var nøye med å ikke røre strømmen. Rørte aldri den.

– Så det var flere folk på jobb her den dagen altså?
– Mest sannsynlig, ja. Dersom ikke Sylvia Leines hadde mensen eller hodepine, og holdt seg hjemme.
– Sylvia Leines?
– Leines & Leines Elektro. Gubben passer kontoret. Jentungen er rundt og skrur i lyspærer og skifter sikringer. Hun er litt hyper. Eller kanskje hun bare spiser steroider. Hva tror du, Sune? Kanskje du skulle spørre henne?